Nordlysbyen Alta

Nordlysbyen Alta

Vårseminar i mai 2015

Av Tore Gulbraar

Møte med to sterke kvinner som begge heter Laila

Ordfører Laila Davidsen ønsket oss velkommen da vi vel var installert på Scandic Hotell i Alta. Hun bar med rette stolt av sin egen kommune som ligger ved inngangen til Finnmarksvidda, med Karasjok og Kautokeino som naboer. Her er lunt, innerst i Altafjorden, stor furuskog omgir de to opprinnelige tettstedene Bossekopp og Elvebakken.

Det ble likevel Alta byen skulle hete, hvor nye og eldre institusjoner og næringsveier møttes. Kommunen er i sterk utvikling. Før vi forlot, hadde folketallet i Alta passert 20 000 og er nå Finnmarks største by. Her blomstrer alt: varehandel, industri, utdanning, kultur og turisme. Vi skulle de kommende og hektiske fire dagene få en smak av alt dette.

Åpningskvelden fikk vi møte forfatteren Laila Stien (f. 1946) fra Bjerka i Nordland, men nå bosatt i Alta sammen med sin familie. I 1979 debuterte hun med novellesamlingen Nyveien. Laila Stien fremstår i dag som en av våre fineste og skarpeste iakttagere av hverdagslivets dramatikk. Hun fremførte både lyrikk og prosa, i en intens atmosfære.

Nordlyskatedralen

Vårt første besøk ble til Nordlyskatedralen, Alta kirke, som lå like ved hotellet vårt. Alt var nytt og fint. Her var ikke spart på noe. Belysningen og den meget spesielle altertavlen, utført av den danske billedkunstneren Peter Brandes, var magisk. Alt pekte oppover, selv Jakobsstigen var inkorporert i det store kirkerommet. På orgelkrakken satt Torstein Simonsen, leder av Boreal Transport som hadde ansvaret for opplegget disse dagene i Alta. Hva annet kunne vi gjøre enn å synge en salme når den gode Torstein stemte opp. Nå var ikke katedralen bare for turister om vi trodde det, vår omviser fortalte at kirkebesøket hadde tatt seg betydelig opp etter innvielsen i 2013.

Bergkunst

En viktig del av Alta Museum er helleristningene i Hjemmeluft, en vakker bukt et stykke vest for Alta. Disse ristningene, som man nå helst kaller bergkunst, er den største kjente samlingen av slike bilder i Nord-Europa, laget av veidefolk. Helleristningene er mellom 6200 og 2000 år gamle. Bergkunsten finner vi på ulike nivåer som har sammenheng med at terrenget har hevet seg gjennom århundrer. Det igjen betyr at her har vi hatt kunstproduksjon i over 4000 år.

Ristningene ble hogd inn i fjellet med hammer og meisel. Hammeren var laget av stein eller horn, meiselen av en hard bergart. Figurene ble laget på svaberg i strandsonene. De mest karakteristiske bildene er av dyr, særlig rein, men vi finner også mennesker i fangstsituasjoner. Familieliv er ikke avbildet.

Feltet som strekker seg over et stort område er godt tilrettelagt for publikum, med lange trebroer som er lette å gå. Mange vil selvsagt undre seg over hvorfor man har lagt ned så stort arbeid i disse avbildningene gjennom så lang tid. Motivene i bildene kan man se på som et religiøst uttrykk for å forstå sammenhenger i menneskenes liv og virke. Tankene går da tilbake til inntrykkene fra Nordlyskatedralen som like gjerne er et uttrykkfor samme undring. Ristningene minner oss om at billedkunst alltid har fulgt mennesket, den finnes like mye i barnas tegninger som i grafitti.

Tirpitzmuséet i Kåfjord

Dette muséet er en privat institusjon som nå ikke er mye besøkt av den moderne turist. Muséet ligger i en stor tømmerbygning, i sin tid brukt som aldershjem, en gave fra Ringebu kommune etter siste krig. Svein Erik Bull guidet oss på beste vis både ved hjelp av fim og ikke minst ved de mange gjenstandene fra slagskipet Tirpitz som er samlet her. Gjenstandene forteller sin historie om de uniforms- og medaljeprydede tyske offiserene, men også om de mange hundre matrosene som levde i dødsangst for engelske miniubåter og bombefly.

Slagskipet Tirpitz var ikke mye i operativ tjeneste, men lå for det meste skjult i norske fjorder og representerte en stor trussel mot konvoiene som gikk langs norskekysten til sine allierte i Sovjetsamveldet. I september 1943 lå skipet i Kåfjord og ble der påført store skader i et ubåtangrep, kunne vår guide fortelle. Skipet ble reparert, men skulle senere senkes helt. Det hadde Winston Churchill beordret. Den 12. november 1944 møtte skipet sin skjebne, det ble bombet og senket av engelske bombefly ved Håkøya utenfor Tromsø.  Skipet tippet rundt, og i dagene etter kunne man høre bankelyder fra skipets indre. 916 av mannskapet omkom, 87 ble reddet.

Kvalme og lett fortumlet går vi ut til bussen hvor den vakre Kåfjord ligger under oss. Bjerketrærne har fått sitt første grønnskjær. Vi er en generasjon som hørte mye om krigshelter og krigsforbrytere i vår ungdom. I dag ser vi på siste verdenskrig med nye øyne, ingen snakker mer om venn eller fiende. Krig er forakt for liv. Fred er å skape, sier Nordahl Grieg.

Inn på Finnmarksvidda

Så er dagen kommet da vi skal få oppleve selve Finnmarksvidda som vi har hørt så mye om. En busstur på ca to og en halv time ligger foran oss. Vidda er kanskje ikke så vill og storslått som vi hadde tenkt oss, vegetasjonen er dominert av bjerk, svarte grener og løvet lar vente på seg her inne.

Først når vi en tettbebyggelse med butikk, skole og kirke, Masi heter stedet. Flyttsamene bor i gode trehus, som vi. Bare 10 % av befolkningen lever nå som nomader. Reinflokkene blir gjetet med motoriserte kjøretøyer. Terrenget inn mot Kautokeino er dominert av en betydelig hyttebebyggelse, campingplasser finnes også. Utenfor hver hytte står det minst én snøscooter og opp til flere campingvogner.

Vi besøker Kautokeino kirke som ligger på østsiden av Kautokeinoelva, en ganske tradisjonell trekirke bygget i 1958. Den gamle kirken ble brent av tyskerne i 1944. Kirkegården ved kirken forteller at dette er et gammelt kirkested, dominert av lyng og mose og gamle jernkors. Kirketjeneren tar imot, han bedyrer at han ikke er guide, men forteller at gudstjenestene foregår både på finsk, samisk og norsk. Han regner alle disse språkene som eget morsmål. Fargene som vi finner i det samiske flagget, går igjen både i kirkeskip og i altertavlen.

Thon Hotell er også etablert i Kautokeino, Her får vi servert en tradisjonell rett, bidos, en herlig buljong kokt på bein og kjøtt fra rein. Noen rein går og beiter rett utenfor spisesalvinduene. Sikkert ikke med sikte på kortreist mat, heller som fotoobjekt for de mange turistene.

Vi må droppe besøket på Samisk husflid, lokalene er for små for større grupper. Mer tilpasset moderne turisme er Juhls Sølvsmie, en betydelig arbeidsplass med ikke mindre enn åtte sølvsmeder i arbeid. Her ser vi smykkene bli til inne på verkstedet, flotte utstillinger av sølvsmedkunst, maleriutstilling og enda til husdyr bak en glassvegg.  Alt for turistene, men så er man da også avhengig av en viss omsetning for å få det hele til å gå rundt. Mange i vår gruppe lot seg friste til å kjøpe med seg vakker sølvsmedkunst til barn, barnebarn og oldebarn.

Pæskatun og Sorrisniva

Vår siste dag i Alta var preget av store opplevelser. Vi ble møtt med mye vennlighet og entusiasme. Finnmarkingene er blide og hyggelige, full på rene med at det de kan by på er ganske så spesielt og enestående. Men de er også klar over at turistinntektene er viktig både for kommunen og eget utkomme.

Vi besøker Pæskatun Skifer, som ligger høyt og fritt oppe i dalsiden. Nå får vi se hele dalen og den berømte lakseelva som snor seg nedetter. Produksjonen av skifer, som har mer preg av håndverk enn av industri, blir demonstrert. Denne dagen lager man ovalformet takstein som mange vil kjenne. - Kan dette lønne seg da, undres Olga Johnsen som selv har over 20 års erfaring fra tungindustrien. - Ingen fare, svarer arbeideren på Pæskatun, - dette er verdens beste skifer!

Dagen blir avsluttet på Sirrisniva, et gedigent turistsenter som ligger tett ved Altaelva. Stedet har en praktfull beliggenhet og en arkitektur som er inspirert av samisk byggeskikk. Her får vi lyst til å ta av oss skoene og bli et par dager.  Men så er det bare det at fly, båt og bil venter …

Takk og farvel

Det ble takket mye og lenge fra de 42 deltakerne på denne turen, siste timen vi var sammen. Først og fremst til Astri Søyland og Jon Grønlid for god planlegging og omvisning underveis. Dernest fikk Torstein Simonsen i Boreal Transport takk for at alle nødvendige avtaler var utført og at vi hadde fått en gunstig og samlet pris. Nordnorsk Pensjonistskole ved rektor Einar Jakobsen ble heller ikke glemt. Det gode samarbeidet mellom Pensjonistskolen og Kulturveteranene er til glede for begge parter, vil vi tro. – Og vi møtes igjen,  lød det fra mange avskjedshilsener.